Ensomhet, og følelsen av å være helt forlatt, alene og fortapt. (Tekst av meg Karoline, på 21 år)

 

Hei!

Mitt navn er Karoline Aaseth på 21 år, og jeg vil gjerne dele noen ord  til alle andre her inne på blogg. Jeg vet at jeg ble enig med min mamma på at dette egentlig ikke er det rette stedet å dele det jeg skal dele med dere nå, men siden hun sa at det var greit skal jeg gjøre det allikevel.

Jeg begynte å være mobbeoffer fra starten av året 2014. Året startet med at jeg var nyskjerrig på hvem jeg egentlig var helt 100%, og siden jeg kan huske at jeg var med noen venner på ferie i Utlandet for ett par år siden tilbake i tid, og eg tilfeldigvis prøvde ut jenteklær, og undertøy sammen med de var jeg veldig veldig nyskjerrig på å finne ut av hvem jeg var også frem til starten av dette året. I begynnelsen var jeg kjempe redd, og engstelig for meg selv, og for hvordan min kjære mor og far ville takle det med at jeg skulle fortelle de at jeg virkelig er en person som føler seg behagelig med å føle seg som en jente. I starten prøvde jeg forsiktig å fortelle det til min nærmeste venn, som jeg har holdt sammen siden første gangen jeg så han i 2011. Helt tilbake i tiden, opplevde jeg en ganske grusom opplevelse ved at en nær venn av meg døde på Utøya. Etter at dette skjedde fikk jeg voldsomme mareritter om nettene, og jeg hadde mye problemer med å være meg selv, noe som førte til at jeg rett og slett bestemte meg for å finne ut av hvem jeg virkelig er. På en måte hadde jeg ikke så veldig lyst til å finne meg selv, men som jeg selv tenkte inne meg på den tiden: "Det er bedre å finne seg selv, på den man virkelig er istedenfor å lure hele livet på hvem man egentlig er". Så jeg startet smått ved hjelp av en ferietur til Utlandet med noen venner. Vi gikk inn i en klesbutikk, prøvde ut jenteklær, og undertøy først av nyskjerrighet, men så på alvor...og jeg følte meg faktisk behagelig i jenteklærene og undetøyet jeg prøvde ut. Så etter at jeg kom hjem ifra turen, reiste jeg til en Helsesøster/Sexolog på LHBT-Senteret i Oslo, hvor jeg fikk konklusjonen ut av detaljene på hvordan jeg beskrev meg selv på at jeg faktisk er transseksuell. I tillegg til at jeg fikk vite dette, gikk jeg på Videregående skole. Der var jeg mobbeoffer i ett helt år, fordi jeg gikk frem for å være transseksuell, og lesbisk. Dette førte til at jeg ble innesperret i meg selv, jeg gikk rett og slett i dvale i en veldig veldig lang periode, jeg ønsket ikke å møte opp på skolen, fordi jeg ble mobbet, og fordi jeg syns det var vanskelig å sosialisere seg blant de jeg gikk med i klasse med, og for den tidligere klassen jeg gikk ifra før jeg byttet. Så dermed ble det slitsomt, hektisk, stressende, og jeg ble rett og slett litt redd for verden. Folk sa til meg ofte at jeg ikke skulle stresse eller gjøre noe dumt som for eksempel med prøve på å ta mitt eget liv, ikke være redd for verden noe mer, og ikke se opp til folk som virkelig ikke ville ha noe med meg å gjøre. Nå som jeg også har min Asperger Syndrom Diagnose (ASD), og jeg også i tillegg har fått vite at jeg er Psykitrisk Syk, ved å flere ganger være innlagt på Lier Psykiatriske Sykehus, I Lier...sååå følte jeg rett og slett på at nå er jeg virkelig i helvete. Det førte til at jeg ikke ville spise, jeg ville ikke sove, jeg ville ikke sosialisere meg med noen, og jeg ville ikke være en del av verden. Så jeg prøvde flere ganger å si til meg selv, ved å gjemme meg under sengen min, på at "dette klarer du, bare vis dem hvem du er"...men det funket ikke...det hjalp ikke...så jeg prøvde en annen liten ting, å det var å prøve på å lytte til hva hjertet mitt fortalte til meg...så tilslutt så sa faktisk hjertet til meg på at lev livet, ha det greit, ta ting med ro...ikke stress..ikke vær lei deg...hev deg over situasjonen...bare tenk at du skal prøve på å komme deg over en hekk..Og vet dere hva?...Jeg har fremdeles ikke kommet meg over den hekken Om jeg prøver, og prøver på å komme meg over..så føler jeg hele tiden, på at jeg ikke klarer det Jeg er ikke stor nok rett og slett....Jeg er liten, og jeg er en dum person som ikke klarer å komme meg over, slik andre ville ha klart å gjøre helt fint Så jeg har mine utrolig nedfor og dårlige tider, hvor jeg ikke tenker ett minutt på at jeg kommer til å klare på å komme meg over hekken Også spør Psykologen: "Men hva skal til mener du da, på hva du skal gjøre for å klare med å komme deg over denne hekken?"....Og da svarte jeg faktisk "Kjære Psykolog....jeg er bare meg....og jeg vet at uansett om hvor mye jeg prøver på å være venner med folk, eller prøver på å med å være ærlige mot de, så vil jeg aldri klare på å komme med over hekken jeg må over"....Også gråt jeg selvfølgelig kan jeg huske.

Ofte sitter jeg å tenker inne hodet mitt, på at kanskje jeg aldri skal få ett fint liv, eller ha ett greit liv med å være den jeg virkelig er. Kanskje jeg skal prøve på å fortsette med å finne meg selv...kanskje letingen ikke er over enda. Selvfølgelig må jeg passe på hva jeg skriver her inne, på hva jeg legger ut, og på hva slags type innlegg og bilder jeg legger ut, men siden jeg nå hadde en avtale med min mor på at jeg kun skulle legge ut ett siste innlegg for hvordan mine følelser og tanker er, og har vært, så vil jeg bare si til alle uansett om jeg skal være mobbeoffer eller ikke videre fremover på at jeg er veldig glad....veldig glad, og utrolig stolt over meg selv.

Selv om jeg kanskje er mye kranglete, eller om jeg er så lei meg at jeg ikke orker å være en del av noen, eller verden, så kommer jeg alltid uansett på hvor mye mobbere, eller de som ikke er mobber meg....jeg kommer alltid fremover til å være en jente med navnet Karoline. Uansett hvor mye folk snur, eller vrenger på hele greia...jeg kommer alltid til å være Karoline nå....fordi jeg selv var nyskjerrig på hvem jeg virkelig er, og for hvem jeg egentlig har vært opp igjennom alle årene. Selvfølgelig skal jeg ikke benekte for at jeg var en ordentlig gutt før, men det er det at jeg er jente som spiller en viktig rolle nå, og for videre i fremtiden...

Så vær så snill til alle dere som måtte mobbe meg, og kjære alle dere som ikke vil mobbe meg.....jeg er en person, jeg er faktisk en jente ved navnet Karoline, som har like mye rett til å være her inne som dere. Selv om jeg vet at de som mobber, er de som liker å legge problemer over på andre, men vær så snill...ha ett hjertet med å godta meg slik jeg er fordi jeg bare er en jente ved navn Karoline, som vil være en del av det sosiale mediaet som her på bloggen, facebook, twitter, og snapchat. Jeg ønsker ikke å skade noen, eller krangle med noen, eller prøve med å leke at jeg er en smarting ved å krangle, eller å være lei meg mot dere.

Jeg er glad for å være en del av det sosialet mediaet, og om det er noe dere som mobber meg lurer på, eller ønsker å få svar på..så er det bare med å spørre meg i vei på hva dere lurer på....men å begynne for eksempel å si til meg på at "Nei, Karoline er du ikke for meg, og det kommer du aldri til å være eller bli for meg så du kan egentlig bare dra til helvete med deg"....det blir ikke noe hyggelig, og er ikke noe hyggelig for alle parter.... Vi er på facebook for å være venner med hverandre, dele ting med hverandre, og for å oppføre oss pent mot hverandre Vi er ikke på facebook, for å krangle med hverandre, eller for å mobbe hverandre

Så jeg deler tilslutt det som tidligere statsminister for USA Bill Clinton sa til Yassir Arafat (Lederen for palestinerne), og Yitzhak Rabin (Lederen for Israelerne) i 1993 før de håndhilste hverandre om fred til hverandre:

"The peace of the brave is within our reach"

Karoline Aaseth, 21 år :):) <3





3 kommentarer

Therese

05.11.2014 kl.15:36

Hei, jeg lurte på du har tenkt til å ta kjønnsoperasjon når du blir eldre eller om du trives med kroppen du har nå? har sett på tv2 programmet som gikk i høst om personer som gjennomgikk en slik operasjon - synes det er veldig bra at du ikke blir påvirket av andre! Har du noen venner eller beskjente som er som deg eller kler seg som jente imens han er gutt/mann? - håper på det, mange gode råd fra personer som er lik som deg <3 hadde vært kult med du hadde dagensantrekk eller en video snart :)

""you are never alone"" - sitar Miley Cyrus

marrigie

05.11.2014 kl.15:37

HEII!, jeg er russ neste år og lurte på om du skulle være russ og hvis hva skal du ha på russekortet og hvilken farge skal du være? og er du på buss eller van? :))

Lykke til og vær deg selv! <3

sjekk ut bloggen min også er du snill

sammy

05.11.2014 kl.15:41

heisann, kan du lage ett innlegg om hva du gjør omdagen? og hvordan det er å sette seg inn i jentedaglivet, fjerner du hårveks? skal du ha mustas? og hvordan er familien din? :)

håper på alt det beste <3

sjekk ut bloggen min ogaå hvis du har tid

Skriv en ny kommentar

Karoline Aaseth

Karoline Aaseth

22, Røyken

Hei! Du har nå kommet til Karoline Aaseth's blogg side. Jeg blogger om mine sykdommer Asperger Syndrom, og Epidermolysis Bullosa, at jeg er transseksuell, klær, og andre ting som faller meg inn. Eventuelle spørsmål, kan rettes til karolineaaseth@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

hits