Nytt blogginnlegg ifra meg Karoline på 22 år, som er Født i Feil Kropp (Transseksuell)

 

Hei igjen!


Jeg var i denne helgen, på en helgetur over til Bergen...."Vestlandets by"..... DET VAR GØY, OG SPENNENDE!

 

På Fredagen når jeg startet med å reise ifra Sandefjord Lufthavn, med Widerøe over til Flesland var det en helt utrolig start. Flyturen over var skikkelig fin...Så mange vakre fjell, som hadde så masse snøtopper på seg, og som var så høye og fine å se på.....Skikkelig stilig å se på under flyvningen over. Når jeg kom frem....Ikke overraskende vær å få....Selvfølgelig regnvær......Det regnet, og regnet, og regnet....hele tiden.....Ellers den første dagen skjedde det ikke så mye....Jeg spiste middag på hotellet på kvelden, før jeg bare la meg :)

 

På lørdagen skulle det skje saker og ting, vettu....Jeg skulle få se min fetter igjen som har vært ute på en lang lang seiltur......Jeg skulle så se han, og å se på at Statsraad Lehmkuhl...Sjøforsvarets kanskje største STOLTHETS skip komme seilende inn på bryggen i sentrum på ettermiddagen....Kjempe fint skip det var, og så utrolig gøy, artig, spennende, og fantastisk innseiling å se på ifra bryggen der vi stod å så på at den kom inn. <3

Ikke nok med å se på innseilingen, fikk vi også alle sammen en omvisning på skipet ifra alle som hadde seilt med den...DETTE VAR OGSÅ HELT UTROLIG FANTASTISK syns jeg. Mye av tankene mine var bare...."Å herregud som dere har levd i over nesten 3 måneder for å seile så langt som dere har gjort" hehehe.

 

Men selve opplevelsen av å være en del av sjøforsvaret ved å være på skipet....SKIKKELIG HERLIG DRØM....Selv om jeg visste at jeg ikke var en del av de....Drømte meg litt bort inni hodet mitt på det der.....hehe.....Artig, og DRITKUL opplevelse å få oppleve i livet. :) Men selvfølgelig regnet det også den dagen....Ingen overraskelse....:) Ellers videre på lørdags ettermiddagen etter omvisningen ble jeg med fetteren min, og kjæresten hans hjem til de, der hvor de serverte hjemmelaget grøt, og saft...Mmm....Kjenner fremdeles i magen at den kjempe gode grøten jeg fikk er der...Neida...Men det var KJEMPE god grøt jeg fikk servert...såå tusen takk snille fetter, og kjæresten din Mina, for at jeg fikk VERDENS BESTE grøt servert av dere! :) <3 hihihi.

Videre ellers på lørdagskvelden, gikk jeg ut på Friday's i sentrum å spiste. Det var ganske mye folk der, og skikkelig fullbooket videre ut kvelden, så glad for at jeg var der tidlig på kvelden slik at jeg fikk middag :)

Så kom søndagen...Altså i går da...Når jeg skulle dra tilbake mot Sandefjord igjen, mot Torp Lufthavn for å reise hjem igjen.....Vil helst ikke fortelle hvordan ettermiddagen var, fordi den var gaaanske kjedelig....I og med at jeg nå kom til Flesland klokken 12:00 på ettermiddagen....Så ble det noen timer som jeg fikk slått i hjel på flyplassen....Kanskje like greit når jeg tenker på det nå...Hihihi...Da rakk jeg i hvert fall flyet mitt, og hadde i hvert fall goood tid på flyplassen :) <3

Så de samme fine fjellene, som jeg så på Fredagen når jeg dro over på Fredagen i går kveld....Det var en HELT NYDELIG himmel under reisen hjem i går.....Himmelen var gul, og hadde en KJEMPEFIN rosa stripe under det guule.....HELT NYDELIG himmel på 35000 fot å få med seg, syns jeg! :) Fikk ikke bilde, men husker at det var en HELT FANTASTISK himmel å se på, under hele fyturen hjem tilbake til Torp flyplass i går kveld. :):) <3 Flyet vårt ble også 15 minutter forsinket ut fra Flesland i går kveld, når vi skulle dra avgårde.....Det syns jeg ikke var helt fint....Vi ble også 15 minutter forsinket under innflyvningen til Torp også.....Ganske kjipt, og litt sånn.....ikke dårlig gjort...men litt kjedelig at selskapet skulle bli litt forsinket bare...:) Men Men...fort gjort at noen ganger, på at flyselskaper blir forsinket...:)

Så det var denne helgeturen til Bergen for denne gang....Kommer kanskje flere turer til Bergen ved senere annledning...Hvem vet... :) Min neste helgetur som jeg tar blir fra Fredag 18 Desember, til Søndag 20 Desember...:) Da skal jeg ned til den Syd-Jyllandske byen Billund for å treffe noen som jeg kjenner der nede...:) Det blir KOSELIG! Gleder meg masse til det!


Kommer til å fortsette med å legge ut blogginnlegg her inne litt jevnligere fremover :)


Klem, og masse kos ifra meg


Karoline Aaseth, 22 år som er Født i Feil Kropp (Transseksuell), Lesbisk, og som har Asperger Syndrom Diagnose (ASD) Tilstand.

"Ikke vær flau over den personen du føler at du er" - Selvskrevent innlegg ifra meg Karoline på 22 år.

Heei.

Jeg tenkte jeg bare skulle skrive ett lite innlegg om noe som folk ofte spør meg om....Nemlig: ?Er ikke du ganske flau over den du er Karoline??.....Her er 3 gode grunner til hvorfor jeg ikke føler at jeg er flau over å være meg selv:
For det første.....nei...:) Jeg er faktisk ikke flau over å være den personen jeg er. For det første er jeg oppriktig STOLT, og glad i at jeg faktisk er den jeg er. Mange syns nemlig det er vanskelig å være den de er, siden de ofte spør meg om det ikke må være flaut for meg å være den jeg er.
For det andre....Jeg får mye hjelp ifra familie, og venner til å ha det så bra som jeg kan ha det. Og dette er en ganske viktig ting, når man spesielt har funnet ut at man er Født i Feil Kropp slik som det jeg har funnet ut at jeg er. Man kjenner inni seg, på at man er litt annerledes enn andre folk rundt seg, og for verden. Jeg går mye til psykologen jeg har også i tillegg...Men det er utrolig viktig at man får litt hjelp ifra venner, og familie også.
Jeg gjør faktisk ting som interesserer meg nesten stort hele tiden, også driter jeg rett og slett i alle andre mennesker rundt meg....Jeg gjør det jeg vil, for at jeg selv skal føle inni meg på at jeg har det så bra som jeg ønsker å ha det. Selvfølgelig bryr jeg meg om folks meninger, og jeg bryr meg om at andre syns det er rart å se meg, snakke med meg, eller å kjenne meg slik som personen kjenner meg....Men unntatt det....så gjør jeg ting som gjør meg glad nesten hele tiden. For eksempel, så trener jeg mye, spiller spill utrolig mye, og jeg reiser mye. Jeg hører på musikk veldig mye, og jeg synger veldig mye. Jeg danser litt fremdeles, men på grunn av at jeg har så utrolig mye sår på beina mine, ønsker jeg ikke helt å ødelegge de helt ved å danse så mye. Før danset jeg UTROLIG mye....Tror jeg gjorde det nesten så å si 98% av fritiden min til å gjøre det...Nå tror jeg det har gått ned til å bli ca 40% av fritiden min til å gjøre det. :)
Og selvfølgelig for det tredje......Man er bare den personen man er. Ingen mennesker kan komme bort til deg, å si at du ikke er den personen du føler at du er inni deg. INGEN HAR RETT TIL Å GJØRE DETTE mot en som spesielt føler at han/hun er Født i Feil Kropp. Hvis man opplever dette, har man rett til å gjøre ganske mye tilbake mot vedkomne. Nå skal jeg ikke overdrive helt fullstendig, men man har faktisk rett til å vise fuck-you fingeren til vedkomne, hvis vedkomne ikke ser at du gjør det, du har rett på å si ifra til vedkomne på at det ikke er noe pent å gjøre, og du har rett på å snakke alvorlig med vedkomne om at vedkomne ikke får lov til å gi en slik behandling mot deg. ANDRE MENNESKER RUNDT DEG SKAL GODTA DEG FOR DEN PERSONEN DU FØLER AT DU ER INNI DEG?.....Og dette gjelder UANSETT om folk kjenner deg, eller ikke kjenner deg :). Yes Yes.
Når det gjelder meg selv, aner jeg ikke på hvor mye jeg har kranglet, og vært sint på andre mennesker rundt meg, vært lei meg, og rett og slett har følt meg helt knust inni meg fordi jeg føler at jeg er Født i Feil Kropp, og lesbisk.....Tror det faktisk må være over 1000 ganger i løpet av disse årene som har vært, siden jeg gikk frem for å være det når jeg tenker meg skikkelig godt om. :)
Men det aller viktigste av ALT....UANSETT......DU MÅ VÆRE DEG SELV, HA TROEN PÅ DEG SELV, FØLGE HJERTET DITT, OG IKKE BRY DEG OM ANDRES MENINGER!? :) ♡♡♡♡
Ikke vær flau over deg selv, for den personen du er enten om du er lesbisk/homofil, bifil, Født i Feil Kropp osv..... og ikke tenk og føl at du er helt alene i verden, dersom du lever ett liv med disse tingene. ANDRE MENNESKER bryr seg om deg, for den personen du er. Selv om du kanskje ikke føler, og tenker at de er det....Så vil de alltid være det. Helt ærlig, tok det en lang tid for meg å skjønne at folk faktisk stod rundt meg og virkelig mente det de sa, når de sa at de vil være her for meg...Selvfølgelig tenker jeg veldig mye oppover, og nedover på den biten, men jeg har som smått begynt å skjønne at folk faktisk bryr seg om meg. :) Ikke alle som jeg kjenner i familien min, men vennene mine som jeg har.
Jeg føler fremdeles ihvertfall at jeg er en jente inni meg, og at jeg ønsker å fullføre absolutt ALT jeg er igjennom nå for tiden....Også selvfølgelig å gjennomføre kjønns- skiftings operasjonen som jeg ønsker å gjennomføre, dersom jeg får den etter hormon behandlingen som jeg må igjennom først for å komme meg videre i det systemet.
Klem, kos, og masse masse hilsener ifra meg Karoline Aaseth, 22 år som er Født i Feil Kropp (Transseksuell), Lesbisk/Skeiv, og som har Asperger Syndrom Diagnose (ASD) Tilstand.

Ensomhet, og følelsen av å være helt forlatt, alene og fortapt. (Tekst av meg Karoline, på 21 år)

 

Hei!

Mitt navn er Karoline Aaseth på 21 år, og jeg vil gjerne dele noen ord  til alle andre her inne på blogg. Jeg vet at jeg ble enig med min mamma på at dette egentlig ikke er det rette stedet å dele det jeg skal dele med dere nå, men siden hun sa at det var greit skal jeg gjøre det allikevel.

Jeg begynte å være mobbeoffer fra starten av året 2014. Året startet med at jeg var nyskjerrig på hvem jeg egentlig var helt 100%, og siden jeg kan huske at jeg var med noen venner på ferie i Utlandet for ett par år siden tilbake i tid, og eg tilfeldigvis prøvde ut jenteklær, og undertøy sammen med de var jeg veldig veldig nyskjerrig på å finne ut av hvem jeg var også frem til starten av dette året. I begynnelsen var jeg kjempe redd, og engstelig for meg selv, og for hvordan min kjære mor og far ville takle det med at jeg skulle fortelle de at jeg virkelig er en person som føler seg behagelig med å føle seg som en jente. I starten prøvde jeg forsiktig å fortelle det til min nærmeste venn, som jeg har holdt sammen siden første gangen jeg så han i 2011. Helt tilbake i tiden, opplevde jeg en ganske grusom opplevelse ved at en nær venn av meg døde på Utøya. Etter at dette skjedde fikk jeg voldsomme mareritter om nettene, og jeg hadde mye problemer med å være meg selv, noe som førte til at jeg rett og slett bestemte meg for å finne ut av hvem jeg virkelig er. På en måte hadde jeg ikke så veldig lyst til å finne meg selv, men som jeg selv tenkte inne meg på den tiden: "Det er bedre å finne seg selv, på den man virkelig er istedenfor å lure hele livet på hvem man egentlig er". Så jeg startet smått ved hjelp av en ferietur til Utlandet med noen venner. Vi gikk inn i en klesbutikk, prøvde ut jenteklær, og undertøy først av nyskjerrighet, men så på alvor...og jeg følte meg faktisk behagelig i jenteklærene og undetøyet jeg prøvde ut. Så etter at jeg kom hjem ifra turen, reiste jeg til en Helsesøster/Sexolog på LHBT-Senteret i Oslo, hvor jeg fikk konklusjonen ut av detaljene på hvordan jeg beskrev meg selv på at jeg faktisk er transseksuell. I tillegg til at jeg fikk vite dette, gikk jeg på Videregående skole. Der var jeg mobbeoffer i ett helt år, fordi jeg gikk frem for å være transseksuell, og lesbisk. Dette førte til at jeg ble innesperret i meg selv, jeg gikk rett og slett i dvale i en veldig veldig lang periode, jeg ønsket ikke å møte opp på skolen, fordi jeg ble mobbet, og fordi jeg syns det var vanskelig å sosialisere seg blant de jeg gikk med i klasse med, og for den tidligere klassen jeg gikk ifra før jeg byttet. Så dermed ble det slitsomt, hektisk, stressende, og jeg ble rett og slett litt redd for verden. Folk sa til meg ofte at jeg ikke skulle stresse eller gjøre noe dumt som for eksempel med prøve på å ta mitt eget liv, ikke være redd for verden noe mer, og ikke se opp til folk som virkelig ikke ville ha noe med meg å gjøre. Nå som jeg også har min Asperger Syndrom Diagnose (ASD), og jeg også i tillegg har fått vite at jeg er Psykitrisk Syk, ved å flere ganger være innlagt på Lier Psykiatriske Sykehus, I Lier...sååå følte jeg rett og slett på at nå er jeg virkelig i helvete. Det førte til at jeg ikke ville spise, jeg ville ikke sove, jeg ville ikke sosialisere meg med noen, og jeg ville ikke være en del av verden. Så jeg prøvde flere ganger å si til meg selv, ved å gjemme meg under sengen min, på at "dette klarer du, bare vis dem hvem du er"...men det funket ikke...det hjalp ikke...så jeg prøvde en annen liten ting, å det var å prøve på å lytte til hva hjertet mitt fortalte til meg...så tilslutt så sa faktisk hjertet til meg på at lev livet, ha det greit, ta ting med ro...ikke stress..ikke vær lei deg...hev deg over situasjonen...bare tenk at du skal prøve på å komme deg over en hekk..Og vet dere hva?...Jeg har fremdeles ikke kommet meg over den hekken Om jeg prøver, og prøver på å komme meg over..så føler jeg hele tiden, på at jeg ikke klarer det Jeg er ikke stor nok rett og slett....Jeg er liten, og jeg er en dum person som ikke klarer å komme meg over, slik andre ville ha klart å gjøre helt fint Så jeg har mine utrolig nedfor og dårlige tider, hvor jeg ikke tenker ett minutt på at jeg kommer til å klare på å komme meg over hekken Også spør Psykologen: "Men hva skal til mener du da, på hva du skal gjøre for å klare med å komme deg over denne hekken?"....Og da svarte jeg faktisk "Kjære Psykolog....jeg er bare meg....og jeg vet at uansett om hvor mye jeg prøver på å være venner med folk, eller prøver på å med å være ærlige mot de, så vil jeg aldri klare på å komme med over hekken jeg må over"....Også gråt jeg selvfølgelig kan jeg huske.

Ofte sitter jeg å tenker inne hodet mitt, på at kanskje jeg aldri skal få ett fint liv, eller ha ett greit liv med å være den jeg virkelig er. Kanskje jeg skal prøve på å fortsette med å finne meg selv...kanskje letingen ikke er over enda. Selvfølgelig må jeg passe på hva jeg skriver her inne, på hva jeg legger ut, og på hva slags type innlegg og bilder jeg legger ut, men siden jeg nå hadde en avtale med min mor på at jeg kun skulle legge ut ett siste innlegg for hvordan mine følelser og tanker er, og har vært, så vil jeg bare si til alle uansett om jeg skal være mobbeoffer eller ikke videre fremover på at jeg er veldig glad....veldig glad, og utrolig stolt over meg selv.

Selv om jeg kanskje er mye kranglete, eller om jeg er så lei meg at jeg ikke orker å være en del av noen, eller verden, så kommer jeg alltid uansett på hvor mye mobbere, eller de som ikke er mobber meg....jeg kommer alltid fremover til å være en jente med navnet Karoline. Uansett hvor mye folk snur, eller vrenger på hele greia...jeg kommer alltid til å være Karoline nå....fordi jeg selv var nyskjerrig på hvem jeg virkelig er, og for hvem jeg egentlig har vært opp igjennom alle årene. Selvfølgelig skal jeg ikke benekte for at jeg var en ordentlig gutt før, men det er det at jeg er jente som spiller en viktig rolle nå, og for videre i fremtiden...

Så vær så snill til alle dere som måtte mobbe meg, og kjære alle dere som ikke vil mobbe meg.....jeg er en person, jeg er faktisk en jente ved navnet Karoline, som har like mye rett til å være her inne som dere. Selv om jeg vet at de som mobber, er de som liker å legge problemer over på andre, men vær så snill...ha ett hjertet med å godta meg slik jeg er fordi jeg bare er en jente ved navn Karoline, som vil være en del av det sosiale mediaet som her på bloggen, facebook, twitter, og snapchat. Jeg ønsker ikke å skade noen, eller krangle med noen, eller prøve med å leke at jeg er en smarting ved å krangle, eller å være lei meg mot dere.

Jeg er glad for å være en del av det sosialet mediaet, og om det er noe dere som mobber meg lurer på, eller ønsker å få svar på..så er det bare med å spørre meg i vei på hva dere lurer på....men å begynne for eksempel å si til meg på at "Nei, Karoline er du ikke for meg, og det kommer du aldri til å være eller bli for meg så du kan egentlig bare dra til helvete med deg"....det blir ikke noe hyggelig, og er ikke noe hyggelig for alle parter.... Vi er på facebook for å være venner med hverandre, dele ting med hverandre, og for å oppføre oss pent mot hverandre Vi er ikke på facebook, for å krangle med hverandre, eller for å mobbe hverandre

Så jeg deler tilslutt det som tidligere statsminister for USA Bill Clinton sa til Yassir Arafat (Lederen for palestinerne), og Yitzhak Rabin (Lederen for Israelerne) i 1993 før de håndhilste hverandre om fred til hverandre:

"The peace of the brave is within our reach"

Karoline Aaseth, 21 år :):) <3





Hverdagsinnlegg

 

Hei!


Som dere vet er jo jeg født i feil kropp. Det er ikke noe å lure på. Jeg er også en person som ble født med en lignende type Asperger Syndrom Diagnose (ASD) også. 

I løpet av min hverdag som går for tiden gjør jeg ikke så veldig mye, annet enn å være på rommet mitt dessverre. Jeg legger stadig ut innlegg på facebook, for å ikke bare gi beskjed til folk om hvordan jeg har det, hva jeg gjør, og på hva som skjer, men jeg gjør det også for å holde meg litt selv oppdatert på hva jeg driver med.
Det at ikke alle ønsker å være venninne med meg, er en veldig forståelig ting nettopp fordi jeg kanskje kan virke veldig dum og rar. Jeg sier ikke at jeg er en dust, fordi det vil jeg ikke si om meg selv, men jeg kan skjønne noen enkelte ganger på at folk er litt sure, og irriterte på meg, på måten jeg oppfører meg, og det vil jeg bare beklage. Helt ærlig, sånn at jeg sakt det ihvertfall.

Men nok om det. 

Her hjemme idag, har jeg ikke gjort så veldig mye, annet enn å ligge i sengen å slappe av. Jeg prøver å være litt aktiv med å jogge litt annenhver dag i ca 2 timer, for å få til en grei treningsøkt hvor jeg gjør ting med hele kroppen, istedenfor å bare sitte stille hele tiden, å ikke gjøre noe. Det som er litt spennende og gøy med treningsøkter syns jeg, er at man kan ha, eller får muligheten til å gjøre hva man vil. Man kan for eksempel trene skuldre, eller kanskje beina er spennende valg man tar, eller bare bruke hele kroppen. Alt er mulig å gjøre i en treningsøkt, og du trenger ikke engang ha fått gode gym karakterer fra skolen, for å trene, det er simpelthen så lett som å bare gå stille, gå fort, jogge sakte, løpe fort, ta push-ups, sit-ups, jaaaa....alt er tillat å gjøre under en treningsøkt, så det er veldig bra syns jeg. Derfor trener jeg veldig jevnlig også, ikke bare for å bruke tiden effektivt, men også for å bruke hele kroppen, og bruke litt av energien, og kreftene man har, til å på en måte teste seg selv ut litt, for hva man er god til, altså flink til å beherske, og på hva man ikke er så flink til, på de områdene man kan få hjelp til å finne ut hva, på hvordan man kan få taklet de. :)

På hverdagen sånn generelt sett, gjør jeg også andre ting. Jeg er veldig aktiv med å planlegge litt for meg selv, på hva jeg skal finne på å gjøre, samtidig som jeg innimellom undrer meg en liten pause ved å fly litt på fly simulatoren min som jeg har. Samtidig som jeg gjør det, leser jeg, og pugger veldig på flyplass-destinasjons koder jeg kan utenat, som er ca 40 sider på Word, altså sånn ca 230-235 koder :) Egentlig er jeg ikke så veldig imponert av at jeg kan så mange koder i hodet, fordi jeg vet ikke helt på hva jeg får bruk for dem til, men jeg vet at jeg har en drøm om å bli en passasjer pilot for ett flyselskap en gang, så der har jeg ikke bare hørt fra flyplasser, men også fra dyktige, og erfarne passasjer piloter, fra både Widerøe, SAS, Norwegian, Lufthansa, KLM, Air Berlin, Ryanair, og fra British Airways på at der er mulighetene mange, og ikke minst utallige store. :)

Til gjengjeld som jeg ikke bare flyr hele tiden, er jeg veldig aktiv med å planlegge litt for min fremtid, for hvor jeg skal få meg hybel osv, og alt det pikk pakket der. Det er litt vanskelig å finne ett passende sted rundt omkring i Drammen, Asker, Oslo, Røyken, Slemmestad, eller i det hele tatt noen steder rundt omkring i nærområdet her på Sætre som jeg holder til for tiden. Jeg planlegger å sette opp budsjetter, og finne ut om jeg kan finne på systemer i hodet på hvordan jeg kan få spart litt, istedenfor å bruke penger hele tiden, noe som jeg er veldig flink på å gjøre, og jeg har jevnlige møter med Psykologspesialisten jeg har i Drammen, hvor vi har dialoger på hvordan jeg kan bli flinkere til å takle gruppepress, kommunikasjon med andre mennesker, og på hvordan man kan være, og fungere godt i samfunnet i forhold til min lignende type Asperger Syndrom Diagnose (ASD) tilstand, og til min transseksualisme.

Og mer enn det tror jeg ikke at jeg gjør egentlig, når jeg tenker meg grundig etter. Jo, selvfølgelig....Jeg går også til jevnlige Bemannings, og rekruterings møter innenfor NAV systemet, for å klare å få tak i en jobb, praksisplass, eller lærlingeplass stilling i en bedrift.


Så her er litt av tingene jeg gjør på hverdagen min. Det er ikke så veldig mye, men det er ihvertfall noe istedenfor å ikke gjøre noe mens man er arbeidsledig slik jeg er nå for tiden. Selvfølgelig skulle jeg ønske at jeg hadde klart meg mer alene, men på grunn av min lignende type Asperger Syndrom Diagnose (ASD) tilstand, så sliter jeg med ganske mye, så jeg må få en tilrettelagt IP-Plan (Inviduell Plan) igjennom kommunen til når jeg flytter ut, slik at jeg kan få litt tilrettelagt hjelp osv.


Så jeg har det bra, og jeg klarer meg. Det eneste jeg bare må passe på, er å bare være meg selv, og gjøre ting jeg selv har lyst til å gjøre. Så alt er mulig vet jeg, men det må bare planlegges litt først. :) Det er alt.


Så da takker jeg bare egentlig for meg, for denne gang. Jeg håper på å få lagt ut jevnlige innlegg, slik at folk vet hva som skjer, og på hva jeg gjør. Kanskje bedre å skrive innlegg her, istedenfor å skrive så mye ute på facebook. Har hørt at det er tryggere å legge ut innlegg her, enn der så da skal jeg begynne å legge det ut her istedenfor.

:)

Ha en kjempefin kveld!


Klem og Kos fra meg Karoline, 21 år. :)) <3 <3

Kjære Ulrikke, Mariel, Ninni, Emilie, Anniken, Tanja, og til alle dere fantastiske venner, og venninner jeg har:

Kjære Ulrikke, Mariel, Ninni, Emilie Emil, Anniken, Tanja, og til alle dere andre fantastiske venninner, og venner jeg har:

Uten dere hadde jeg ikke klart det like bra. Dere har vært den største støtten gjennom alt, både dag og natt. Mamma fortalte meg alltid at jeg må være ærlig mot dere. Fortelle dere hvor jeg er, hva jeg gjør og når jeg har det bra. Det var ikke alltid jeg gjorde det, og det vet dere, for sannheten kom som regel alltid frem. Men den dag i dag, forteller jeg dere alt. Jeg skjuler ingenting, og jeg er helt trygg på dere. Uansett hvor vanskelige situasjoner jeg roter meg bort i, vet jeg at jeg alltid kan komme til dere. Vi har fått et utrolig godt forhold, og vist helt nye sider av oss selv. Jeg er så trygg på dere, og det takket være ikke bare meg selv men også ikke minst ifra dere. Dere fortalte meg alltid at jeg ikke må juge til noen, å holde ting for meg selv istedenfor å fortelle alt hele tiden hvis jeg ikke ville det. Dere er grunnen til hvorfor jeg også har kommet meg så langt som jeg har kommet med å bare være meg selv, slik jeg er. Jeg er glad for at jeg har funnet dere jeg er venn med, for ingen kan sammenligne vårt vennskap med noe annet. Jeg er stolt over dere, og dere vil alltid være i hjertet mitt. Jeg tenker stadig vekk, på at jeg er ferd med å miste dere, og det hender vi faktisk er i så tynn tråd med hverandre, sånn at det ender med ett skikkelig smell. Vi tror ikke på hverandre, vi blir sinte, og sure på hverandre, og vi klarer ikke å bevise at vi klarer å være venner med hverandre. Men jeg skal bevise det. For dere er ikke bare vennene mine, men også bestevennene mine, og jeg syns vi burde henge mer sammen med hverandre enn slik vi pleier. Dere har fortjent å være i mitt hjerte, for dere er virkelig gode venner å ha og ikke minst ta vare på. Og jeg er livredd for å miste dere, men det gjør jeg ikke. Jeg kommer alltid til å ha dere, uansett hva. Kjære venner, jeg vil dere skal vite hvor mye det betyr for meg at dere er den dere er. Så utrolig god og snill, og lar meg aldri falle ned. Dere bygger det heller opp, og gjør ting bedre. Jeg er så glad for at dere er vennene mine. Og jeg er stolt over å være venninne/venn med dere. Jeg elsker dere, for alltid. Bestevennene mine. 


Og til slutt kjære Ulrikke, Mariel, Ninni, Emilie, Emil, Anniken, Tanja, og til dere andre kjære gode venner, og venninner jeg har i hjertet:
Ta godt vare på dere selv. Jeg har bare noen venner, og noen jeg nesten aldri snakker med eller omgås med. Men jeg er som sagt utrolig glad for at jeg har de jeg har. Og dere som har sjansen, vær stolt over vennene deres uansett hvor drittsekk dem kan virke til tider. Husk at dem innerst inne bare vil deres beste, og kunne ikke byttet dere ut mot mot å være venn med dere mot noe annet i hele verden. Jeg er også glad for at jeg har mamma, og pappa til å ha i hjertet mitt <3 Uten de, hadde jeg heller ikke kommet så langt som jeg har kommet nå, med å være virkelig den jeg er. Det er så utrolig godt å vite at man har så mange, som vil meg vel føler jeg. Tusen, tusen, tusen hjertlig takk for all støtten jeg får ifra alle, som gir meg ordentlig støtte. Og jeg ønsker til alle mine besteforeldre også: Tusen hjertlig takk for all støtten jeg får ifra dere også! Dere er grunnen til hvorfor jeg skriver dette innlegget også, om hvordan det er for meg å ha virkelige gode venner, fordi det er dere virkelig må jeg si! Dere gir meg like mye respekt, slik som mine trofaste venner på sosiale medier gjør, så maks respekt til dere! Virkelig! Og selvfølgelig maks respekt til alle gode støtte kandidater som støtter meg fullt ut for den jeg er! Ingen ord, kan sammenlignes med støtten jeg får ifra dere, og tusen, tusen, tusen takk til alle som ønsker å være venn/venninne med meg her på bloggen min, og inne på facebook, twitter, snapchat, og instagram! <3 Å herreguuud, som jeg er så glad for å ha noen ordentlige bestevenner, istedenfor å være en enslig person hele tiden! <3

Og en spesiell hilsen til deg Ninni Bakke Kristiansen, Ulrikke Bjørnsjø, Mariel Stræte, Emilie Rugland Wilhelmsen, Emil Konkoreva, Anniken Englund Jørgensen, og Tanja Høglund Pettersen for deres fantastiske støtte med å gi meg så mye støtte (nå som jeg er ett mobbeoffer) som jeg får ifra dere både her på bloggen min, og på sosiale medier! Det er virkelig en fryd for meg å være bestevenninne med slike fantastiske, gode, og søte jenter som dere! Dere er for alltid mine ordentlige, trofaste, gode, og fantastiske bestevenninner å støtte seg til! Alltid! 

Jeg håper vi fortsetter med å holde den fantastiske, gode, og strålende kontakten inne på sosiale medier, og andre steder! 


Som sakt bare helt til slutt vil jeg si:

Kjære Ulrikke, Mariel, Nini, Emilie, Emil, Anniken, Tanja, og til alle dere andre mine fantastiske venner, og venninner:

DERE VIL ALDRI GÅ IFRA MEG, OG DERE VIL ALDRI FORLATE HJERTET MITT SÅ LENGE JEG LEVER! ALDRI! <3


Klem, hilsener, og masse kos til deg kjære Ulrikke bestisen, og puusen min, til deg fantastiske og beste vennen min Mariel, til deg min yndling og bestingen Nini, til deg søteste og hyggeligste Emilie, til deg mest støttende Emil vennen min, Anniken bestisen, og babien min, til deg kjære Tanja bestisen og god vennen, og til alle dere andre fantastiske, herlige, spektaktulære, og gode støtte kandidatende venner og venninner fra meg Karoline!

Om hvordan min Sommer har vært for meg 2014.

 

Hei!

 

Det er Karoline igjen heer!


Kjempe hyggelig å blogge litt igjen syns jeg.

 

Jeg har veldig lyst til å fortelle litt om hvordan min sommer har vært for meg.

 

Det hele startet med at jeg reiste nedover til Budapest fra Gardermoen 9 juli. Jeg kan huske at jeg satt ved siden av liten jente, som hadde med seg familien sin, hvor tanten hennes var ungarer å snakket flytende ungarsk, og norsk, men ikke engelsk dessverre. Hun var kjempe hyggelig å prate med ombord på flyturen, mens jeg spiste pizza stykker jeg hadde med meg i en pose hjemme ifra, for å spare frokosten på Gardermoen. Det eneste jeg kjøpte på flyplassen før jeg dro, var en flaske cola inne på Point kiosken på Utenlandsdelen, jeg kunne ha med meg.

Uansett.....Flyturen gikk kjempefort, og med en gang jeg hadde kommet meg inn i ankomst hallen, kom også kofferten min veldig fort. Videre etter det, tok jeg en liten lokalbuss ifra flyplassen, bort til ett kjøpesenter hvor Metroen starter med å kjøre. Jeg satte meg inn i en vogn, og så kjørte vi underground, under bakkene, under Budapest by. Bussterminalen gikk jeg av på, for å ta bussen videre fra Budapest, til landsbyen hvor min familie har hus, og bil stående. Det var en lang reisedag, så da jeg kom frem ble det å legge seg litt ned på, før det ble å spise på en liten lokal restaurant nede i sentrum, før jeg rett og slett la meg.

 

De 3-4 første dagene jeg var i ungarn, opplevde jeg skikkelig regnvær. Hele gaten, der vi har huset var oversvømt av vann. Ikke noe uvanlig syn å oppleve, etter alle de årene jeg er i Ungarn, og det kommer regn.

 

Så etter regnværs-dagene var ferdig, kom det en hel uke hvor det bare var sol, ikke en eneste sky på himmelen, og temperaturen toppet helt opp til 32 varmegrader. Jeg stupte litt i taket av det, men det var uhyre deilig å trene, med å jogge ute de ettermiddagene, og kveldene hvor det var mildt. 

 

Videre til den siste uken, var det en dag jeg og pappa kjørte opp til Budapest (Opp til flyplassen, for å hente mormoren min, og den ene av fetteren min som kom fra Oslo) fra lansbyen vi bor i....det var bare 1 times kjøretur, så vi snakket sammen, lo, og var fremme på ett blunk. Den dagen fløy også helt forbi, uten at jeg rakk å tenke på hva jeg hadde gjort.

 

Så videre 2 dager senere, kom den andre fetteren min og kjæresten hans som heter Mina fra Oslo med fly. Den dagen de kom, var jeg guide i Budapest hele dagen, for norske turister. Det var en helt fantastisk, men veldig varm dag igjen på 32 grader så vi kokte godt i sola, og skyggen. Senere dro hjem igjen, og dagen hadde flydd avgårde.

 

Så kom egentlig helgen hvor tanten min, feiret 50 års dagen sin, og det var også kjempe koselig, hyggelig, litt slitsom, men veldig veldig bra må jeg si på mange mulige måter.

 

Så kom mandagen, den siste dagen jeg skulle være i huset, før jeg skulle hjem tilbake til Norge igjen hvor det ikke skjedde noe....Alle inkl. meg pakket koffertene våres, og vi spiste middag på en restaurant igjen for en siste gang, før jeg krøp til senga mi, og la meg.

 

Så kom hjemreise dagen min. Tirsdag 29. juli.....Jeg stod opp klokken 06:45, vasket meg under armene mine, vasket håret mitt, pakket det siste jeg hadde, smurte med meg en frokost niste jeg kunne ta med meg, også kom Minibussen som kjørte oss fra landsbyen, og opp til flyplassen. Innsjekkingen gikk 1 min på meg, mens for mamma, og pappa....7-8 minutter, fordi de selvfølgelig hadde overvekt på koffertene de hadde med seg. Så gikk jeg igjennom sikkerhetskontrollen hvor det plutselig sa piiiiiiip på meg, hvor jeg måtte spre armer, og ben...ta av meg skoene, også gå igjennom en gang til...endelig sa det ikke piiiiiiip på meg. Duty Free butikken neste stopp, hvor det ikke ble noe stor shopping på oss. Videre satte vi oss på Café Ritazza, der vi fikk oss smaken av ungarns siste deiligste kakestykke, før vi bort til gaten, ut til bussen som kjørte oss bort til flyet, og dermed....vips....Oslo/Gardermoen Lufthavn neste stopp! Flyet ble 5-10 minutter forsinket fra Budapest, men vi landet mellom 5-10 minutter før tiden på Oslo Lufthavn, da vi skulle til å lande.

 Så videre etter at vi hadde landet på Oslo Lufthavn, og vi hadde parkert på en innenlandsgate som ble 11, ble vi busset bort til ankomstdelen på utenlandsdelen, hvor det ikke ble noe stopp innom Duty Free butikken, men vi gikk rett bort til bagasjebåndet for å få koffertene våres, også gikk ut av terminalen for å ta shuttlebussen til P6, der bilen stod.

Opplevelsen av å sitte på den shuttle bussen vil jeg ikke fortelle fordi jeg syns det var en grusom opplevelse, hvor hele runden for å finne bilen tok 1 time ekstra etter at vi hadde kommet frem.

 

Videre kjørte vi mormor tilbake til Røyken, sa adjø, og takk for denne gang...også ble det å kjøre hjem til Sætre.

 

Så i går, ble det også en tidlig kveld på meg, hvor jeg la meg tidlig.

 

Dagen i dag, har gått først til å se "Psykologen" min igjen i Drammen, og være hjemme å nyte dagen med å være med familien.

Nå er det kveld, og jeg sitter å skriver dette, som jeg tar en Norwegian flytur på fly simulatoren min fra Trondheim, til Oslo...veldig koselig syns jeg....:) <3 hihihihi! <3

Ha en kjempefin kveld videre, og dag som kommer i morgen! <3


 Masse hilsener og klemmer fra


Karoline Aaseth 21, som er Transbegavet, Bifil, og som har Asperger Syndrom Diagnose (ASD).

 



 

Om hvordan det er for meg å være Transseksuell

 

Om hvordan det er for meg å leve med å være en Transseksuell person:

Det at jeg er en transseksuell person, er en veldig veldig god, positiv, fin, men er også veldig veldig utfordrende å være. Det er ikke alltid sånn at en som er transseksuell, har det bra hele tiden. Noen ganger vil man bli satt ekstra ned på, mobbet ekstra mye på, eller ertet mye på, av andre normale normale mennesker som ikke er sånn. Ofte kan det hende at jeg sier til folk jeg ikke kjenner, eller folk jeg kjenner på at jeg er det men så er det ikke alltid de tror på det når jeg sier det til dem, om at jeg er det osv.

Selvfølgelig forlanger jeg ingenting fra andre folk rundt meg på at de skal tro på det, om de ikke vil tro på det. Jeg vet hvem jeg er, og så lenge jeg vet det er det viktigste for akkurat meg! 

På skolen faktisk, når jeg forteller til andre om at jeg er det tar de fleste om den tingen på at jeg er det, helt fint om den saken å sier ofte "Ja vel, spiller ingen rolle, du er den du føler for å være", eller "Vet du hva?, det blåser jeg langt i fordi du er den du er"... Så på skolen går det greit om det. Til familie går det også greit om det, og til mine nærmeste venner går det også helt ok for noen, og for noen andre...kjempefint, eller strålende, hvis jeg skal være helt helt ærlig med å innrømme det til dere. Og for meg selv, som jeg føler det så går det også helt strålende med at jeg er det. Selvfølgelig noen ganger, oppstår det konflikter med andre i familien om det med at jeg er det, og at det er en del visse ting jeg må være klar over..men utenom det, så er det helt strålende! Jeg er så glad for at jeg har funnet den virkelige meg, og at jeg kan være den jeg virkelig er...Nemlig den virkelige meg! 

Klær, hårstil, makeup, undertøy osv, har jeg ikke noe problemer med å gå med til hverdagen. Selv om akkurat det kanskje kan være flaut litt innimellom, går frykten fort bort for meg hvis jeg skal være helt ærlig. Det er faktisk verre syns jeg å innrømme for folk med at jeg er en transseksuell person, enn det med at jeg går med makeup, undertøy, jenteklær, og har det lange håret jeg har fått liggende på venstre siden av nakken min.

Selvfølgelig får jeg også litt tilbakefall, fordi det hender at jeg får en del negative slengkommentarer på at jeg er det, og da blir jeg veldig nedfor, og av det blir jeg veldig lei meg, og skuffet over at jeg fortalte akkurat det, til den vedkomne på at jeg er det osv. Derfor tenker jeg ofte på at jeg bare skal si det, hvis det er nødvendig at jeg må si det. For eksempel hvis en lærer på skolen glemmer seg, nevner jeg til læreren om at jeg er det så hun/han husker på at jeg er det. Så det er ikke så veldig slitsomt syns jeg, å det er jo en fin ting da.

Ofte er det også vanskelig å forklare til mennesker, hvis vi står i en ring eller er en stor gruppe på at jeg er en transseksuell person. Jeg tenker ofte inni meg på at de kanskje vil le, se ned på meg, bli skuffet, bli lei seg, eller bli deprimert av det, fordi jeg fortalte det til dem. Dette tenker jeg også på hvis jeg for eksempel er med fettere, kusiner, onkler, tanter, eller bestemødrene mine. Derfor er det veldig vanskelig syns jeg å forklare det til dem, om at jeg er det selv om at det kanskje ikke er et problem tenker mange, men jeg føler at det blir et problem hvis jeg forteller det er jeg redd for. Selv om de er av mine nærmeste, så vet jeg at jeg kanskje bør gi beskjed om det til de, om at jeg er det.

Folk er forskjellige, og jeg syns at folk må få lov til å være den de vil være. 

Med Vennlig Hilsen

Karoline Aaseth, 21 år som er Transseksuell, og har Asperger Syndrom Diagnose (ASD).

 




Om hvordan det er for meg å ha Asperger Syndrom Diagnose (ASD)

 

Hvordan det er for meg, med å ha Asperger Syndrom Diagnose (ASD):

Det har alltid vært en ganske stor utfordrende ting for meg, å leve med å ha Asperger Syndrom Diagnose (ASD). Ofte når man er sammen med andre som ikke har den diagnosen, tenker ofte de som har den diagnosen på at de er litt "rare" og det er ingen negativitet i det, men fordi hjernen til meg som har den diagnosen blir det ikke rart, men veldig utfordrende. Det kan for eksempel være at jeg plutselig misforstår situasjonen jeg er i, misforstår ord, og uttrykk, at jeg plutselig kan være inni min egen verden, eller at jeg plutselig sier ord, eller uttrykk på en feil måte for andre, som gjør at de ikke forstår hva sier, hva jeg prøver på å si, eller vil si.

Det har også ført til mye utfordringer, innenfor kommunikasjonsbiten, og tolke signaler fra andre på en riktig, og forståelsesfull måte. Ofte er jeg i en familie situasjon, eller venne situasjon, hvor jeg ikke klarer å takle signalene jeg får på en riktig og grei måte. Derfor bruker jeg mye tid, på å tenke igjennom etter selve hendelsen på jeg sa, eller gjorde feil, under situasjonen jeg var i. Men det har også hendt, at jeg klarer å tolke signalene riktig, og på en grei måte første gangen også.

Jeg med den diagnosen selv, føler at det ofte blir litt tungt, stressende, og ensomt, med å ha den diagnosen. Det fører til at jeg blir veldig deprissiv, innestengt blant folk, innestengt i meg selv, nedfor, lei meg, sur, sint, enda mer stresset, og at hjertet mitt blør fullt ut, rett og slett. Ingen med den diagnosen har det bra, eller godt hele tiden, og det vil alltid komme utfordringer som vi skjønne oss på, og lære oss til å takle rundt andre mennesker rundt oss som ikke har det.

Utenom det, har vi med Asperger Syndrom Diagnose (ASD), også lettere med å forstå en del enkelte ting, og systemer innenfor mange forskjellige områder, som de som ikke har det må bruke lengere tid for å forstå, hvordan dem er.

Som jeg selv har en veldig god egenskap i forhold til normale mennesker, så kan jeg alle de forskjellige flyplass-destinasjons kodene til alle flyplasser rundt omkring i verden, fordi jeg er akkurat interessert i alt som har med flyverden å gjøre. Ofte kommer folk bort til meg, fordi jeg enten skriver koder, eller flyr på simulatoren min, eller noterer ned ting på flyplass chartersene mine, å lurer på hva jeg holder på med. Så derfor er dette ganske spesielt for en person som meg. Selv vet jeg at jeg ikke skal skryte så veldig mye av det, fordi veldig er ikke så veldig interessert i alt som har med flyverden å gjøre. Men det som er en ganske god ting, er at jeg har ett talent om at jeg kan akkurat det og det er ikke mange normale mennesker med normal hjerne, som kan lære seg alt innenfor flyverden så fort som det med en person med Asperger Syndrom Diagnose (ASD), kan gjøre. Derfor bruker EKSTREMT mye tid, på å finne ut på andre systemer innenfor for eksempel skolefag hvor man kan lære ting innenfor det området, på en enkel, grei, og trivelig måte. Jeg har ikke klart å finne noe innenfor dette området, hvor jeg kan lære systemer på en enkel, grei, og trivelig måte, men jeg håper på at jeg vil klare det en gang selv om jeg vet at jeg kanskje ikke kan klare å finne ut så veldig mye nå som det er så kort tid, til skoleslutt for mitt siste avgjørende år som elev på Videregående skole.

Det å vokse opp siden første året jeg gikk på Videregående skole med å ha diagnosen, var også en ganske ganske så stor utfordring for meg. De fleste som gikk med meg på Videregående skole for en del år siden, visste ikke hva dette var for noe inkl. lærerne mine. De ble veldig veldig nyskjerrige på hva det var, så jeg fikk ofte masse spørsmål, etter at jeg sa at jeg hadde det til dem. Spørsmål kom og gikk omtrent neste hver dag, til jeg sluttet etter mine 3 første år på Videregående skole.
Men det at jeg også har denne diagnosen, og er ærlig med å innrømme at jeg har det til andre folk rundt meg, har også ført til mye mobbing, erting, heftige, unødvendige diskusjoner, og en del enkelte heftige samtaler, som ikke er så innmari positive. Folk blir litt skremt, spør meg veldig mye på hva det innebærer å ha det, og noen enkelte blir veldig sånn mistenksomme på hva det kan være for noe. Derfor prøver jeg å forklare de så godt jeg kan, på en enkel, grei, og høflig måte. (Dette prøver jeg også på å gjøre, med mennesker som lurer på hvordan det er for meg å være en transe osv) 

Ofte kan vi med Asperger Syndrom, tolke signaler litt annerledes enn hos normale mennesker. Jeg selv bruker kanskje 3-4 minutter etter at en person spør meg om en ting, eller sier ett eller annet til meg, som hjernen min må bruke litt tid for å tolke riktig. Det kan for eksempel være "Hei, du Karro, kan du være så snill å hente ballen til oss der borte"?...Og etter at personen har sagt det, kan jeg bruke opptil 5 minutter, for å tolke riktig hva personen ville at jeg skulle gjøre. Så det er litt sånn...jaa...litt sånn..jaa...jeg vet ikke riktig på hva jeg skal si hihi 

Vi med Asperger Syndrom Diagnose (ASD), er ikke dumme, teite, slemme, eller egoistiske på noen måter, det er bare det at vi med Asperger Syndrom, trenger litt lengere tid enn folk flest for å tolke, og skjønne ting slik de er! 

Karoline Aaseth, 21 med Asperger Syndrom Diagnose (ASD).

Selvskrevet innlegg fra meg Karoline Aaseth, 21 år, med Asperger Syndrom Diagnose (ASD).

 




Transe - blogginnlegg fra meg Samuel/Karoline.

Om hvordan det er å være en transe, for akkurat meg:

Livet som det å finne ut ved at man er en transe, var en kjempestor, overraskende, litt utfordrende faktisk også for meg i begynnelsen. Da min spesialist på LHBT (Lesbisk, Homofil, Bifil, og Transseksuell) senteret på Grünerløkka i Oslo, sa det til meg for første gang hoppet jeg faktisk litt i været. Det var en stor nyhet, for en person som meg, og jeg var faktisk helt ærlig, litt nervøs for hva jeg skulle forberede meg til å si til mine nærmeste venner, familie, og ikke minst andre mennesker rundt meg. Selve følelsen var også stor, og overraskende for meg, fordi alt skjedde så fort. Selve hele prosessen, med det å gjøre massevis av undersøkelser, og tester til det å vente på svar, inkl. som det å plutselig få vite det?.Det gikk faktisk så fort, at jeg ikke klarte å tenke på at det gikk så fort. Spesialisten min Ingun, spurte meg ofte etter de 2 første gangene på hva jeg tenker, og tenkte om det med at jeg er en transseksuell person, inkl. som det med å være bifil er å være for meg. Helt ærlig, så sa jeg faktisk til henne at «Vet du hva, kjære deg?, Hvis ikke jeg hadde kommet hit hos deg å funnet ut at jeg var disse tingene, så hadde jeg aldri fått vite noe om at jeg kanskje var det, ikke er det, eller er det, helt 100%»!

I de to siste månedene som har vært nå, har jeg også villet foreta en kjønnsoperasjon, på Rikshospitalet/Oslo Universitetssykehus. Fordi hvis man er en transe, og hihi er en person som har en jente inni seg, så er det ganske viktig at man får den virkelige personen ut til verden. Jeg vet at noen transer, ikke vil gjøre det fordi de føler seg best komfortabelt med å bare fortsette med å leve det gode livet de har, mens andre foretrekker å prøve å få til en kjønnsoperasjon slik at de kan få den virkelige personen, på dem de er ut til verden.

Jeg har på en måte «Kommet ut av skapet/Funnet den virkelige meg», ved å ta de undersøkelsene, for så få en forklaring fra en spesialist på at jeg er slik, så å så.

Ved begynnelsen av hele jobbingen, for å prøve å få tatt en kjønnsoperasjon gikk ikke helt på skinner. Jeg måtte først ha flere timer hos LHBT-Senteret, inkl. frem til nå, ha besøkt fastlegen for å diskutere om videre henvendelse til DPS-systemet, for så videre til å få godkjenning til å få tatt en kjønnsoperasjon.

Jeg hadde ett ganske viktig førstegangs møte med Esben Esther Pirelli Benestad. Han er transe, og jeg må si at det med å se en person for første gang, i full damekropp, inkl. klær osv, som han var ganske kult hihi, bra, spennende, lærerikt, og fantastisk inspirerende møte!.

Alle mennesker er slik dem er hihi, og alle mennesker må få lov til å gjøre det dem vil selv, med kroppen sin.

 

Jeg er stolt, glad, utrolig takknemlig, og fantastisk glad for, at jeg har klart å finne mitt virkelig meg, og jeg er også glad for at jeg får helt 500% støtte fra min kjære familie, alle på Drammen videregående skole, og andre mennesker jeg blir kjent med,  ja absolutt alle jeg kommer bort i! Det er så hyggelig, koselig, fantastisk, spennende, utrolig, og snillt gjort av folk syns jeg!

<3

Hihihi.

Så dette er mitt første transe - blogginnlegg, så jeg håper at jeg vil få mange kommentarer på hva slags tanker dere får fra dette innlegget.

 

Ha en riktig så fantastisk, kul, bra og spennende helg.

 

Masse nuss, og klemmer fra Samuel/Karoline.

 

Transseksuell student fra Drammen Videregående Skole.


<3


l5LgTgkmG_

 

 

Les mer i arkivet » Desember 2015 » November 2015 » November 2014
Karoline Aaseth

Karoline Aaseth

22, Røyken

Hei! Du har nå kommet til Karoline Aaseth's blogg side. Jeg blogger om mine sykdommer Asperger Syndrom, og Epidermolysis Bullosa, at jeg er transseksuell, klær, og andre ting som faller meg inn. Eventuelle spørsmål, kan rettes til karolineaaseth@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits